VAP

Venous Access Port, eller veneport ble effektivt lagt inn på Ahus i dag tidlig.

Jeg møtte kl 0615 og fikk allerede ved forsøk på blodprøvetaking bekreftet behovet for VAP. 2 sykepleiere måtte stikke 3 ganger før de fant en åre som ville gi fra seg blod. Ved innleggelse av veneflon før operasjonen, måtte de helt ut på håndbaken for å finne en åre.

0730 ble jeg trillet over på operasjonsstuen, koblet til
diverse apparater (som ikke sa "ping"), barbert og vasket, gitt diverse antibiotika, smertestillende, noe beroligende og lokalbedøvelse. To snitt og noe romstering og plutselig var vap'en på plass. 2 kirurger, en anestesilege, en anestesisykepleier og to (tre?) operasjonssykepleiere jobbet som et bra team.

Etter en time på "oppvåkning" med overvåking av blodtrykk og puls, ble jeg trillet videre, tilbake til sengeposten, hvor jeg fikk lov å ligge og kjenne på  hvordan lokalbedøvelsen gikk ut...

 Vap'en ligger under den noe blodstenkte bandasjen omtrent midt på bringa. Kuttet i halsen er der hvor kateteret er "snudd" i halsvenen, for deretter å gå ned til hjertets forkammer. I forhold til tegningen under, går den altså en liten "omvei". På siste bilde ser man en VAP med kateter. Vap'en selv er et lite kammer med en silikonhinne (artig, jada, jeg har altså silikon i brøstet) som kan gjennomstikkes inntil 2000 ganger. Det gir altså en mye bedre tilgang til blodbanene, samt at kateteret har større diameter enn de vanlige veneflonene, og kan altså ta imot både cellegift, antistoff og næringspakker uten at venene blir irritert og går tett. Testes på Fredag når jeg skal få antistoff.


Til slutt må jeg jo bare si at fra mitt liggested virker Ahus effektivt og godt organisert. Vanskelig å se hva de skulle gjort annerledes på operasjonsstua, uten kanskje å ha behandlet pasienten som en person (var jo tross alt både våken og temmelig bevisst) og ikke som et stykke kjøtt på skjærefjøla. Jeg tilgir dem gjerne det, så lenge det virker, men det kan jo være et poeng til ettertanke at midt oppe i de innarbeidete rutinene er pasienten gjerne med på prosedyren for første gang. Noen av diskusjonene mellom kirurgteamet gikk - bokstavelig talt - like over hodet på pasienten. Med hodet og området rundt operasjonsstedet tildekket av sterilt dekke uten mulighet til se hva som foregår 10 cm under nesa er man jo veldig "med" på hva som foregår, uten noe særlig informasjon. Den danske anestesisykepleieren var den eneste som "så" pasienten og holdt kontakt under operasjonen. Kulturforskjell?