Livskvalitet

"Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!" "Are you a Tigger or an Eeyor?"

mandag 17. desember 2012

Diagnosen kommer ofte som et sjokk

Ettersom det nå ikke skjer store forandringer fra dag til dag, i og med at en ny tur rundt Nordbytjernet bare er en ny tur og en dag på jobben bare er enda en dag på jobben, så har jeg egentlig fortsatt pause fra rapporteringen.

MEN, det er såpass mange innom bloggen hver dag, og mange jeg møter kommenterer at de er inne og sjekker - så da jeg tenkte at jeg skulle si noe generelt om vanlig reaksjonsmønster etter en slik diagnose.

På mange måter følger den reaksjonsmønsteret slik vi kjenner fra Organisasjonspsykologien om omstillingsprosesser i organisasjoner.

Den første fasen kalles sjokkfasen og varer normalt et par døgn. Denne fasen kan være preget av  forvirring, psykisk nummenhetsfølelse og konsentrasjonsvansker.

Så følger benektingsfasen som er preget av "det kan ikke være sant"-reaksjonen. (Bildet er forbyttet eller feiltolket, det kan ikke være så alvorlig osv.) Benektingsfasen kan vare i en uke.

Deretter går pasienten inn i en reaksjonsfase der  følelser som angst, gråt, fortvilelse, sinne og usikkerhet dominerer. "Hvorfor skulle dette ramme meg?" "Hvordan skal det gå med familien min?" og "Kommer jeg tilbake på jobben?" er vanlige spøsrmål. Denne fasen kan vare i flere måneder og vil ofte (hos førstegangs kreftsyke) falle sammen med ventetiden fra diagnose er stilt før behandling starter eller mens behandlingen pågår inntil resultater foreligger. (Fritt etter boken Kreftoverlevere, kap 7)

I dette tilfellet, med tilbakefall 3 1/2 år etter den første diagnosen og 3 år etter avsluttet primærbehandling, tok jeg den første diagnosen ganske greit - all erfaring fra primærbehandling tilsa at "bare strålebehandling" måtte være et godt tegn. "Jepp, dette fikser de uten cellegift!" Desto større sjokk-effekt da jeg 29 Nov, etter avsluttet strålebehandling (se de første innleggene) fikk vite at det var spredning utover de bestrålte områdene. Likevel tror jeg at sjokk og benektingsfasen var relativt for unnagjort! Jeg tvilte aldri på at det var mitt CT-bilde og min venstre lunge jeg så på. Det var liksom ikke så mye å benekte. Jeg brukte de første døgnene til å "forske" på hva dette betyr og lære om betydningen av "palliativ" behandling. Ikke alt er like lystig lesing, men likevel greit å forholde seg til. Mer om dette siden. (Boken Palliasjon ligger ved siden av meg nå)

Reaksjonsfasen er jeg vel fortsatt i - og en grad av benektelse pleier jeg vel, inntil jeg får se resultatet av den strålebehandlingen jeg har fått i November 2012.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar