Alternativ tittel: "...and then, for a long time, nothing remarkable happened".
Det skjer ikke så mye å skrive hjem om, venter fortsatt på nytt CT-bilde og tolkning, og begynner å bli svakt utålmodig.
Nå er det slik at det går fortsatt (etter forholdene ;-) ) bra, liten endring fra dag til dag. Forrige uke var nok en uke på jobb, med bedre stemme kommer mer stemmebruk, og når vi da hadde internseminar i 3 dager ble stemmen brukt i overkant mye. I går var siste dag med kortison (korrekt avvent med stadig minskende pillemengde) for å dempe betennelser og generell vidundermedisinell virkning (tror nok at jeg kjenner at det "mangler" noe). Kjenner at det "river" i beingrinda i nærheten av det bestrålte området, men har ikke lyst å øke mengden smertestillende.
Blir nok fortere og mer sliten av å jobbe enn tidligere, men føler fortsatt at jeg får gjort jobben min, og kjenner at det er viktig.
Var glad når helgen kom (skjønner som tidligere sagt at det ikke er spesielt bemerkelsesverdig), føler at jeg trenger tiden til å hente meg inn igjen. Hyggelig taco-middag med F, H og barna på Fredag, "tick in the box" for Amaronen! (Neida, ikke til taco'en, nei).
Glad for at konepone tok turen ut på håndballkamp med F på Søndag. Føler jo at jeg går glipp av en viktig begivenhet, men trenger ikke til å skråle "Heia Ull-Kisa" for å overdøve ku-bjellene på den andre siden av banen akkurat nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar