En ny lege, som jeg hadde sett en gang tidligere som "vikar" for min faste behandler, spurte om hvordan jeg opplevde situasjonen nå [jo takk, stadig bedre i det korte tidsperspektivet/etter forholdene, etc], kjente på hals, kragebein og nakkepartiet, kikket i munnen og lyttet på lungene. En interessant nyhet er at mens jeg tidligere hostet opp slim fra lungene som følge av svulstenes (metastasenes) trykk på lungesekken, skyldes det nå sannsynligvis i større grad irritasjonen fra strålebehandlingen.
Det skulle bety at det over tid blir mindre hosting, og dermed mindre belastning på stemmebånd, etterhvert som strålevirkningen på det friske vevet og organer blir mindre (friske celler regenereres, mens kreftceller forhåpentlig dør permanent.) Jeg fikk forskrevet kortison for å dempe strålebehandlingens irriterende virkning på spiserør og halsområde, og derigjennom påskynde helingen av stemmen. 5 Februar skal jeg holde foredrag, så det vil passe bra. Kortison kan også gjøre at spising og drikking blir enklere. (Ellers viste kontrollveiing idag at jeg er tilbake i trivselsvekt som før behandlingen startet. Fortsatt må noe av julens kosemave omdannes til muskelmasse, men slik er det visst flere som har det nå i Januar)
Forøvrig fikk vi bekreftet at det foreløpig er for tidlig å si noe om hvor godt strålebehandlingen har virket på målområdet på hals og langs spiserøret, eller hvordan metastasen på lungen har utviklet seg siden forrige CT-bilde fra Oktober. Jeg kunne få et nytt CT-bilde tidligere, men vi ble enige om at det var fornuftig å vente til virkningen av strålingen har nådd sitt maksimum. CT er bestilt til 6 uker fra idag og ny konsultasjon til 8 uker fra idag. Også våre spørsmål om prognoser ble (som forventet) besvart med at det er for tidlig å si, alle kreftformer utvikler seg forskjellig, alle pasienter har forskjellige forløp, etc.
Samtidig med at denne legen bekreftet tidligere legers utsagn, har vi fått - om ikke en "second opinion" - et mer nyansert syn på hva som er mulig og ikke mulig.
Vi har fått bekreftet at spredning etter primærbehandling (slik jeg har det) betyr IKKE helbredelig. Selv om det kan være mulig å bremse videre spredning eller holde sykdommen i sjakk, finnes det ikke holdepunkter for å si at det er mulig å behandle med tanke på å bli frisk. Det er vi inneforstått med.
Vi har også fått bekreftet at det nok er positivt at det tok såvidt lang tid før jeg opplevde tilbakefall etter den opprinnelige kreftdiagnosen, samt at Øre- Nese- Hals (ØNH) kreft normalt ikke sprer seg utenfor overkroppen. (På spørsmål om man ikke bør undersøke hele kroppen for spredning.)
Det som var nytt, er at denne legen mente det ER mulig å strålebehandle spredningen til lungen.
Hun mente også at det ER mulig å motta mer stråling mot de tidligere bestrålte partiene, men at det må skje etter nøyaktige beregninger av strålefelt og tidligere gitte doser. Dette synes vi også er positivt, siden det da vil være flere forskjellige behandlingsmetoder tilgjengelig.
Her kan man jo reflektere at en av grunnene til at pasienter og pårørende veksler mellom positive og negative stemninger kan skyldes at man mottar varierende informasjon. Ellers er det viktig å ha med seg den nærmeste til slike konsultasjoner, TO spør flere og forskjellige spørsmål enn EN, og TO får med seg mer informasjon enn EN. I ettertid er det også greit å avklare hva den andre har kommet til av konklusjoner. Det vil også være greit for å kunne avstemme og lage felles forventninger om fremtiden.
Oppsummert: Ikke et veldig overraskende legebesøk, men vi er mer positivt stemt nå enn i dag tidlig. Det er kanskje "positive bias", men det har vi lov til etter å ha vært realistisk, tenderende mot pessimistisk en stund nå. ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar