Drøye 5 uker etter avsluttet strålebehandling, kunne jeg tilbringe en hel dag i alpinbakken i Hafjell på lørdag. Riktignok med hjelp av mindre doser smertestillende - er nå nede i 3x 500mg paracetamol per døgn - og jeg var så heldig å ha med meg to tiåringer som viste vei i løypenettet slik at vi unngikk de sorte løypene ;-) Formen vurderes derfor i øyeblikket til å være stigende. Selv om været mildt sagt var vekslende, tidvis med tåke og regn i 3 plussgrader, hadde vi også noen stunder med pent vær:
Det er godt å komme seg ut i "naturen", selv om den er forholdsvis bearbeidet i dette tilfellet. "Golfbanen", som konepone kaller denne bakken (hun er "oppvokst" i Kvitfjell).
Jeg er jo heller ikke klar for de helt store utfordringene, men som tidligere - i det korte tidsperspektivet har jeg følelsen av å fungere bedre. Ellers var det også svært hyggelig å kose seg med familie og gode venner. Det er godt å ikke være så fokusert på egen tilstand hele tiden.
Etter 5 dager med kortison kjennes også irritasjonen i spiserør/strupe ut til å ha gått noe tilbake, og jeg håper å kunne føre en normal samtale om ikke så lenge.
Mandag på jobb ble avsluttet med den 9. runden rundt Nordbytjernet, i relativt hurtig gange - litt småjogging - jeg må kjenne på grensene for hva som gir passelig med hosting og slimproduskjon fra lungene. Dette er tilpasset fysisk trening. Neste mål bør være 2 runder, men da skal temperatur og luftfuktighet være noe bedre.
I går kveld fikk jeg sett "the Last Lecture" (se link på høyre side) med Randy Pausch - en professor ved Mellon University som var en inspirator for sine studenter. Han ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen - en dx med ekstremt dårlig prognose. Han visste at han hadde meget kort tid igjen, men valgte å bruke tiden positivt. Han brukte Ole Brumm-figurene Tigger og Eeyor som eksempel på to mulige tilnærminger og ønsket å være en Tigger:
:-)
SvarSlett