... eller ikke egentlig, ikke enda.
I morgen er det tid for nytt CT-bilde, men det tar gjerne noen arbeidsdager, pluss helgen, før resultatet er studert av radiografer og leger. Jeg regner med å bli oppringt med resultatet en gang midt i neste uke, og vil da be om å få en legetime hvor vi kan få se på bildene, det er lettere å danne seg et inntrykk når vi ser det med egne øyne.
Spørsmålet er fortsatt "regresjon eller progresjon", se tidligere innlegg, og enten det er sånn eller slik er det også et tilleggsspørsmål om hastighet på utviklingen.
Vi vil jo i det lengste håpe at veksten holdes noenlunde under kontroll, og at nåværende levesett kan opprettholdes en stund til. Selv om det innimellom røyner på kreftene, for eksempel å gjennomføre lange arbeidsdager og å delta i selskapslivet, og turene i skog og mark ser ut til å bli kortere og sjeldnere, så føler jeg jo fortsatt at det er mye jeg får gjort likevel. Det er litt snakk om å justere forventningene, både andres og ikke minst mine egne.
I går fikk jeg gått en dobbelrunde rundt Nordbytjernet i kaldt og klart høstvær, det føltes veldig godt og jeg følte jeg hadde litt spenst i stegene. Samtidig er det ikke å legge skjul på at jeg var godt sliten utpå ettermiddagen.
Annet nytt er at jeg har fått innvilget unntak fra parkeringsforbudet på indre festning, under henvisning til min helsesituasjon som tilfredsstiller kravene til å gi dispensasjon. Det er tøft å se det svart på hvitt, men jeg kjenner vel på at det er den type innrømmelser jeg må tørre å komme med for å tilpasse meg til situasjonen. Å kunne parkere nær arbeidsplassen, og å være sikret en plass, blir nok bare viktigere fremover. I forbindelse med behandling eller kontroller til ujevne tider får jeg da anledning til å komme på jobb også senere på dagen, når de ordinære plassene er opptatt. Takk igjen til stabsoffiser T, som har skjønt at det å ivareta personellet går utenpå den regelbundne forvaltningen, som så muligheter i "systemet" og for at han overtalte meg til å akseptere "spesialbehandling". Det sitter jo fortsatt langt inne når man helst vil at skal være "normalt".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar