Montebello dag 4 og 5

TO av foredragsholderne så langt har vært innom parforholdet (som seg hør og bør på et kurs hvor partnere/pårørende til pasienten er deltakere) som sentralt for helsen, og helsen som sentral for forholdet (nære relasjoner).

Symbolikken kan, ifølge tidligere lungesyke deltakere, tolkes som "Jenstre og Døyre" lunger, men ifølge begge foredragsholderne er det snakk om Jeg og Du. Jeg er som regel pasienten, mens Du er den (signifikante) andre. Det er sagt mye fornuftig om dette forholdet, både at det sannsynligvis vil endre seg når en av partene i forholdet får en alvorlig diagnose. Rollene vil ofte endre seg, en blir gjerne omsorgsmottaker, mens den andre blir omsorgsgiver. Dere som har fulgt med på bloggen en stund, vet at jeg har vært opptatt av at omsorgsgiver ikke skal være en heltidsstilling.

På ulike måter har også foredragsholderne tilnærmet seg dette. Sigvor Ljone som foredrar om "Når livet svinger av veien" (om sorgprosesser og forholdet til andre) siterte Haldis Moren Vesaas sitt dikt "Ord over Grind" :

"Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli."

Det handler om at vi har noen grenser, også for de nærmeste. Ikke fordi vi ønsker å holde den andre på avstand, men fordi vi aldri kan helt forstå andre. Et omkved blant pasienter er gjerne at "ingen andre vet hvordan JEG har det". Det kan handle om et ønske om å skjerme den andre fra realitetene, et ønske om å gi den andre et pusterom, eller at man ikke selv tør å ta inn over seg alvoret i en diagnose - at det blir for nært å dele sine innerste tanker med den andre, fordi man da først må erkjenne dem overfor seg selv. Det kan også skyldes ulik tolkning av det man får vite av leger etc. Man kan ha forskjellig tilnærming eller forutinntatthet, en kan høre det positive i et budskap, mens den andre kan tolke det negativt.

Den andre foredragsholderen, Berger Hareide, var opptatt av man ikke BØR smelte sammen to personer totalt. En viss overlapping vil det jo være i et forhold (en nær relasjon), men det bør også være visse områder man har for seg selv. Dette gjelder også, eller kanskje særlig, hvor den ene parten har en alvorlig diagnose. Det blir eksempelvis enda viktigere at den andre kan ta seg en skogstur på egen hånd, eller dra på fisketur, eller jakt eller hva det måtte være, uten å ha dårlig samvittighet av den grunn.

Selv tenker jeg, i forhold til omsorgsgiver (den andre), at det er særlig viktig at det er noen pusterom hvor sykdommen ikke står i fokus.