7 desiliter

Jeg "skulle bare" få påfyll av cellegift i går (2. runde Taxotere), men fordi konepone var med inn til legen (og passer på at alt går riktig for seg) kunne hun etterspørre den rekvirerte tapping av væske fra hjerteposen.

Jeg har siden i juli visst at det var et overskudd av væske i hjerteposen, såkalt perikardvæske. (Det skal alltid være litt, for å redusere friksjon mellom hjertet og den posen hjertet ligger i.) Dette har legene kunnet se på CT-bildene og ved bruk av ultralyd. Man har antatt at dette har vært en del av årsaken til min høye puls, fordi hjertet får mindre rom til å fungere i, må det slå oftere for å levere samme mengde blod rundt i kroppen.

I stedet for å dra til Rikshospitalet hvor det opprinnelig var rekvirert, fant man ut at inngrepet kunne gjøres på Radiumhospitalet, siden jeg likevel var der. Plutselig var jeg fastende, og like plutselig var jeg innlagt som pasient fordi jeg måtte observeres natten igjennom etter inngrepet. Det var overraskende, men likevel greit - så slapp jeg å gå og grue meg til det ;-) Selve inngrepet tok ca en time, med påfølgende to timer til observasjon på Postoperativ intensivavdeling.

Selve inngrepet var interessant å observere (det skjedde under lokalbedøvelse), jeg fikk ta del i legenes diskusjon og kunne selv følge med på nålens vandring inn i hjertesekken. Nålen ja - det var mammaen til alle nåler - minst 25 cm lang og festet til en skikkelig "hestesprøyte" med bedøvelsesmiddel. Først prøvde de å gå inn gjennom muskulaturen (vel, fettvevet) rett foran hjertet, men traff ikke helt, så ny angrepsvinkel ble valgt inn fra siden. Prosedyren var slik at nålen skyves inn, det sprøytes inn nok bedøvelse til at et område rundt nålespissen bedøves, deretter skyves nålen videre - og videre osv. Jo mer bedøvelse som ble skjøvet inn, jo større press og smerte følte jeg fra området rundt - og når de kom inn i selve hjerteposen kjente jeg også et press mot selve hjertet. SVÆRT ubehagelig og jeg lå tidvis og ristet av påkjenningen. Når de så var inne med nålen, ble det ført inn en meget tynn metallstreng gjennom nålen, nålen ble trukket ut og en plasthylse ble satt inn utenpå metallstrengen. Strengen tas ut og en sprøyte (som da fungerer som pumpe ved å skape vakum i sprøyten) ble koblet til plasthylsen. Ved hjelp av denne sprøyten ble det så tatt ut til sammen 7 desiliter væske (egentlig ganske utrolig, siden hjertet i utgangspunktet ikke er særlig mye større enn en knyttneve).

På PO (Postoperativ enhet) ble jeg koblet til - EKG, Puls/blodprosent og blodtrykk - det eneste jeg savnet var "maskinen som sier ping". Jeg følte meg godt ivaretatt gjennom hele prosedyren og gjennom oppholdet på intensiven. Så var det å tilbringe kvelden og natten på sengeposten i 7. etasje, hvor  jeg også følte meg godt ivaretatt, en "kjent" lege tok imot meg ved innleggelse og samme mann skrev meg ut i dag tidlig - alltid en fordel å slippe å begynne med skapelsesberetningen ved hver legevisitt. Jeg nevnte ved "innleggelsen" at jeg bare bruker en fast medisin for tiden - en syrenøytraliserende tabelett - og sannelig, i dag tidlig kom en hyggelig sykepleier med den største selvfølgelighet og leverte ut riktig type tabelett. (Slik har det ikke alltid vært, jeg er derfor godt fornøyd med internkommunikasjonen på A7). Før jeg dro ble pulsen sjekket, den ligger fortsatt høyt, så jeg er spent på om det blir ytterligere forbedring etter hvert. Jeg synes jeg kjenner at det er blitt noe mindre press på lungen (her har det jo vært en viss konkurranse om plassen, både fra svulsten i lungen og fra den forstørrede hjerteposen) Jeg innbiller meg jo at 7 desiliter mindre hjertepose må være en fordel for lungefunksjonen. Konepone synes jeg puster lettere, jeg velger å tro at det er riktig.