Helge Ole Bergesen, har i likhet med Per Fugelli begått en bok med nedtegnelser om opplevelser, tanker, tro og tvil som man går gjennom i møtet med kreft. Forskjellen er at der Per ofte lar noe av det sinte, bitre og frustrerte komme til syne (mitt inntrykk), har Helge et motsatt utgangspunkt. Per er opptatt av døden, men som tittelen på Helges bok sier, er Helge mer opptatt av livet. "Det er ikke døden som banker på, men livet."
Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av boken, selv om budsjettet for eget landsted i Provence er fraværende, så følger jeg ham i tankene. Når han unnslipper et grått og kaldt Stavanger senvinters eller på høsten og sitter i duften av oleander og rosmarin, med en rosèvin (sollys på flaske) og ser utover et uendelig Middelhav, da kunne jeg gjerne vært med.
Beskrivelsen av den lokale slakteren som ber ham være forsiktig med å oversteke lammecarrèen, ostemakeren fra Savoie og varmt brød fra lokal baker med oliven og vin bekrefter at jeg er enig med ham. 2 grader og regn er i beste fall oppskrytt.
Hadde det stanset der, ville dette bare vært en repetisjon av "Ett år i Provence" og liknende bøker, det spesielle med Helge er at han også finner glede ved hverdagene (eller hver dag, som han skriver ett sted) og til og med skriver et innlegg som heter "Jeg velger meg November". Han lister opp flere grunner til at nettopp denne måneden også har sine lyse sider, blant annet:
- Skarp, krystallklar morgensol over bladene som for lenge siden har falt av trærne. Luft som går rett inn i hjernen, like intenst som sommersolen.
- Et varmt måltid med tente lys.
- Bålet på peisen...
Helge er vel nesten 15 år eldre enn meg, farfar til 3 (i 2011), og har nok et bedre utgangspunkt for å gjøre ting han har lyst til, men jeg liker hans måte å tenke på.
Jeg har lagt til en lenke til et NRK-intervju med han under Lenker til høyre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar