Den evige Kampen?

(Jada, nå er jeg filosofisk) Den evige kampen mellom godt og vondt, lys og mørke, kulde og varme... vel, det siste er vel mest en billig overgang til et bilde, i metaforisk betydning, jeg fikk da jeg jeg gikk sakte rundt Nordbytjernet på Søndag.

Vannet er endelig snart isfritt, men som vi ser er det fortsatt en stripe av dårlig is langs land på sørsiden av vannet. Det skyldes nok at det er høye trær på brinken bak fotografen, noe som fører til at vannet nærmest land får mindre sollys enn resten av vannet på den tiden av døgnet solen varmer mest. Det slo meg at denne isgrøten, som delvis er skyggelagt, minner om lungene mine. Den kjente metastasen i venstre lunge er ikke behandlet, jeg tenkte på det som at solen ikke har sluppet til. I enda mer filosofisk forstand så det ut som vannet utenfor var rent og stille, mens feltet nærmest fotografen er grumsete, råttent og ispedd fremmed-legemer.
Mindre trivelige detaljer følger: Akkurat da jeg kom dit, hadde jeg rukket å harke, hoste, spytte slim, kaste opp og tenke at selv om jeg har tid, blir det visst bare EN runde i dag.

Jeg føler nok på at det skjer ting i kroppen, så nå hadde det vært fint om den opprinnelige planen for undersøkelser ble fulgt. Konepone ringte legen i dag, legen ringte meg og informerte om at hun vil forsøke å få til en tidligere time. Jeg får ny telefon i morgen med ny tid.

I dag måtte jeg bevilge meg et hvileskjær, og la kollegaen ta seg av det pågående gruppearbeidet alene. Det går helt sikkert bra, men jeg føler jo at jeg lar kollega og studenter i stikken. Fornuften seiret og jeg ble hjemme for å hente krefter. Jeg er visst nødt til å balansere innsatsen på et noe lavere nivå - sånn ned mot 100% som fysioterapeut W sier.