"Du bist ein Kämpfer!"

Ifølge  en tysk venn er jeg en kjemper, eller en som strider. Det er for så vidt mange andre som har vært inne på dette temaet i sine kommentarer. Jeg hører og leser ofte at "du er sterk som tar situasjonen på denne måten".

Jeg svarer som regel :"Hva skulle alternativet være?"

Jeg minnes instruktørene på livvaktkursene jeg gjennomførte i Tyskland på begynnelsen av 90-tallet: "Klagt nicht!, Weiterkämpfen!" Du bruker bilen til å unnslippe om mulig, som "våpen" ved å kjøre gjennom motstanderens bakhold til vognføreren eventuelt erklærer at maskinen er "død", deretter skyter du og teamet til alle våpen er tomme, før du går over til våpenløs nærkamp til motstanderen gir seg. Andre alternativer finnes ikke, og når dette er drillet inn i ryggmargen har kroppen lært at det bare er å reise seg opp slåss videre.

Jeg har til nå vært svært forsiktig med språkbruk som handler om kamp, mest fordi jeg har ment at det egentlig ikke er så fryktelig mye pasienten selv kan gjøre når han først har gitt seg over i legevitenskapens hender.

Erfaringene fra cellegiftkuren, med bivirkninger og ettervirkninger gjør at jeg likevel begynner å tenke i de baner. Når jeg lå der på 5 døgnet i tilnærmet fosterstilling med en veneflon i hver arm, gjenoppdaget jeg en gammel sannhet: det enkleste er å gjøre ingenting. Som når man har gått seg tom og kald på fjellet om vinteren er det enkleste å legge seg ned i snøen.

Når det gjør vondt å spise er det lettest å la være. Når du hoster og kaster opp av å drikke er det farlig enkelt å la være. Man blir jo ivaretatt gjennom intravenøs væske- og næringstilførsel, så det er ingen umiddelbar livsfare, men det tar desto lengre tid før kroppen kan fungere autonomt. Om det ikke går næring, særlig i form av fiber, gjennom magesekk og tarm, vil hele systemet stoppe opp. "Tarmtottene må få noe å jobbe med", for å sitere en sykepleier.

Kampen pågår ennå, en drøy uke etter jeg slapp ut på permisjon fra mitt "lokalsykehus". Jeg måtte først overbevise legen om at jeg klarte å få i  meg nok næring for egen maskin før jeg kunne slippes hjem. Jeg fortsetter å "tvinge" i meg både mat og drikke, og bruker mesteparten av dagen på å forholde meg til neste måltid, neste glass saft eller glass med milkshake. Putter på rømme og fløte til jeg kjenner det langt opp i halsen. Spiser en skål med den feiteste iskremen jeg kan finne. Spiser en dobbel Snickers (364 ckal) hver dag, og det har ingenting med "lyst" eller søtsug å gjøre. Jeg har ikke alltid "lyst" på en tur ut, men går en runde rundt tjernet uansett, jeg vet at jeg snart skal ligge stille i minst en uke til.

"Weiterkämpfen", 2 døgn igjen til ny CiFu-"kur".

Og takk for alle mailer, sms-er og kommentarer her på bloggen.