Kompartmentalisering

- Putte ting i bokser.

Kanskje er det en yrkesskade etter mer enn 30 år i Hæren - denne trangen til å dele inn i 3 kategorier: Lett, Middels og Tungt - kort, midlere og langt.

Det kan også være slik at det ofte hjelper å dele inn komplekse problemstillinger i mer håndterbare størrelser.

Når jeg nå, som sagt i innlegget i går, føler at situasjonen på kort sikt er stabilisert, er det vel på tide å tenke litt over situasjonen på mellomlang sikt. (Lang sikt finnes jo ikke lenger)
Her følger en problemorientert rekke tanker om situasjonen utover det umiddelbare:

Fortsatt er utfordringen at jeg ikke vet hva det vil si - tidsmessig, annet enn at legen har sagt at jeg ikke trenger å planlegge for sommeren (så da snakker vi frem til påsken?). Jeg har jo i over ett år visst at det er en sammenheng mellom livskvalitet og tid. Jeg var nok ikke forberedt på at et mer definitivt tidsperspektiv skulle være såpass demotiverende, jeg tilstår at mye av lufta gikk ut av ballongen etter tilbakemeldingen på CT-bildet fra September. Nå er det jo ingenting som er sikkert og individuelle prognoser i kreftmedisinen er nok noe av det mest usikre, men jeg kjenner at det er lett å tenke "hva er vitsen?" Det var mye lettere å være betinget optimist, lene seg på "positive bias" (tidligere innlegg) og snakke i slagord som handlet om Tigger og Eeyore, "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det" før dette Damokles-sverdet ble hengt opp. I forhold til jobben, som har vært viktig for meg, er det virkelig ødeleggende å få dette svaret i forhold til tid. Jeg regner nå ikke med å delta i vårens vakreste eventyr - felleoperasjonsemnet ved stabsstudiet. Fellesoperasjoner er jo det jeg har drevet mest med de siste nesten 12 årene, så det blir uvant å ikke skulle delta. I perioden frem til emnet begynner, driver jo kollegiet normalt med forberedelser og oppkjøring - det er jo nå unødvendig å delta på - og sånn sett er det lite hensikt i å gå på jobb, selv om jeg ikke hadde vært sykmeldt.

Jeg har eksempelvis langt på vei sluttet å lese - noe jeg fant glede og hensikt i tidligere. Jeg lever jo av og for å formidle - jobbmessig. Jeg har i årevis daglig lest minst EN internasjonal kvalitetsavis, som International Herald Tribune (International New York Times), Financial Times, Frankfurter Allgemeine Zeitung eller Süddeutsche Zeitung, blant annet fordi det hjelper meg til å kunne sette faget mitt (krig og fred og sånn) inn i en større ramme. Jeg fant en stabel avisutklipp som jeg nå er fristet til å kaste. Normalt ville de havnet i arkivskapet på kontoret, til senere bruk i forbindelse med foredrag etc, men det er det jo ingen mening i nå lenger. Jeg regner vel ikke med å holde så mange flere foredrag.....

HVA gir livskvalitet og hvordan ordner jeg de aktivitetene som gir mening i den tiden jeg har igjen? Snakker vi frem til påske? (Vinteren er IKKE min favoritt-årstid). "Du må gjøre noe du har lyst til" - joda, men jeg vil også gjerne gjøre noe som familien har lyst til. "Skape arena for felles minner", da hadde det vært fint om familien ville og kunne være med, for eksempel på tur. Eller dra på hytta, som ligger litt for langt unna for en vanlig helgetur. I og med at barna går på skole er vi noe begrenset til skoleferier eller å ta dem ut av skolen med de ulemper det medfører.