Pip Pip Påske...

Sundbytunet har brygget påskeøl, et Pale Ale kalt Pip Pip Pale Ale:

Syrlig, friskt og også dette med utpreget humlesmak. Det er brygget et meget begrenset antall...

Dette er siste innlegg på denne siden av 2. påskedag. Nå er det hyttetur og digital detox.

God påske, alle sammen!

og i mellomtiden...

har hverdagen innhentet oss...etter at nyhetene om at vi kanskje har noe mer tid enn først antatt har sunket inn, har det helt umiddelbare fokuset på å prioritere tiden kommet noe i bakgrunnen.

Tilstandsrapport: det rasper en del i lungene og det smerter en del i "sårflatene", men det holder med en pille om morgenen de fleste dager. Strever fortsatt med stemmen, jo bedre den blir - jo mer bruker jeg den - i grupperom og klasserom blir jeg fort sliten, men jeg holder på. Blir mer og mer frustrert over ikke spontant (uten mikrofon) å kunne ta ordet i plenum [men det er nok noen kolleger som setter pris på det - mindre støy på den måten ;-) ]

Det fine med å bli fanget av matpakkesmøring, transportvei til/fra arbeid, arbeid, barnas lekser, middagstilberedning og fritidsaktiviteter er jo at det blir mindre tid til å plages av sjukdom og det blir mindre fokus på det å være sjuk.

Nå blir jeg jo fortsatt minnet på det, omtrent daglig, av perifere kolleger og andre som synes overrasket over at jeg er på jobb og som uttrykker undring (over at jeg kan eller vil(?) være på jobb). Nå er det vel slik at vi ofte knytter vår identitet til det arbeidet vi gjør eller den stilling vi har. For min del har det alltid vært slik at å gå på arbeid er noe man bare gjør - de første 26 årene i arbeidslivet har jeg ikke vært sykemeldt eller egenmeldt en eneste dag. Det har også vært et mål å normalisere situasjonen helt fra avsluttet strålebehandling for 3 1/2 måneder siden. Når jeg ser de mer eller mindre blide menneskene i samme bilkø inn mot hovedstaden, tenker jeg at det å stå opp om morgenen treffer mange mennesker ganske likt ;-)
Og hva skulle egentlig alternativet til å gå på jobb være?

Det blir ikke så mye tid til å drive med listen over ting man heller ville gjøre fordi dagene egentlig går med til rutinemessige hendelser. Det med Amarone har visst tørket litt inn - hei S (synd at du ikke kunne komme til Norge i vinterferien, men du står fortsatt på listen over "to do")

Jeg burde sluttet der, men, eh...
FOR DE SOM IKKE TAR ET HINT! DET HAR VÆRT DÅRLIG MED AMARONE I DET SISTE ;-)

Gammelt jungelord: En amarone kan løfte selv en ordinær tre-retters..

Og forøvrig har barna fått innvilget permisjon fra skolen tidlig i juni - så da skal sommeren forskutteres. ;-)

Fin tur i kaldt vårvær

Vi skviser inn en tur mellom levering og henting på håndballtreningen. Dobbel runde sammen med konepone. Like kaldt som ved vintersolvhverv, men nå snart 3 måneder senere står solen omtrent like høyt på himmelen kl 1730 som den gjorde midt på dagen da. Som man ser, isen på Nordbytjernet er velbrukt, nå gjør det ikke noe om den snart smelter og vi får kjenne litt vår - temperaturmessig også.

Vet ikke om det er tempoet eller temperaturen, men 50 minutter med aktivitet røsker opp i lungene. Det blir en del harkling og spytting - praktisk å være ute. Ellers har jeg trappet ned på smertestillende, idag er tredje dag uten å ta noe. Jeg kjenner at det er noen "vondter" både her og der, men tenker at det er greit å sjekke hvordan det egentlig står til.

Ski-/gutte-/hyttetur til Røyrivannskoia

Ny prøve på lungekapasiteten: Skitur ca 5km i meget lett terreng, men med pakning, i ca 5 kalde. Fra Losby P-plass, via Losby Gods, over Mønevannet, rundt demningen og langs hele Røyrivann. Oppkjørte løyper nesten hele turen, men det var godt å ta et par pustepauser underveis.

Solen varmet noe, men fordi vannet er ganske smalt og terrenget rundt er kupert og skogkledt, gikk vi også noe i skyggen.

Vel fremme ved koia fikk vi en kald pils i sol-"steiken", før vi gikk inn og fyrte i svartovnen, det tok et par timer å komme over frysepunktet, men når det først var oversteget ble det riktig koselig inne i den lille hytta. Tre-retters middag, O hadde med hjemmelaget fiskesuppe med skrei og scampi, jeg hadde lammestek med gratinerte poteter og myntegele, J stilte med egenplukkede molter i konjakk, med egge-/kremsaus. Utvalgte viner..

Koia er liten, enkelt utstyrt, men har det man trenger for et hyggelig opphold. Fint at DNT har en ordning for bestilling på nett, så man vet at det er plass i hytta når man kommer frem.

Søndag morgen, retur i nydelig morgensol, noe vind, jeg prøver å bremse mine to turkamerater, som tidvis må spurte litt for å holde varmen ;-)

Takk for turen, gutter.

Glede over de små ting?

Jeg er vel fortsatt i ettertanke etter legekonsultasjonen for en uke siden. Det kjennes fortsatt, også etter å ha vurdert nyhetene (se 27 Feb) "opp og ned og i mente", som om dette er gode nyheter. Vi puster litt roligere på "kort sikt", selv om det kanskje er enda mer usikkert hva tidsperspektivet er nå. Jeg har nok oppsummert at tilbakemeldingene gir meg tro på at sykdommen er mottakelig for behandling og at den ikke er veldig aggressiv. Alt er jo som kjent relativt, og jeg føler nå at jeg har relativt mer tid enn jeg fryktet før 27 Feb. Det kan bety at jeg får anledning til å tenke dype tanker om hva som gjør livet verdt å leve, og noe mer tid til å oppleve dette - men og at jeg må fordele de "gode opplevelsene" noe utover den tiden som er tilgjengelig. (Ref bloggens tittel)

Som jeg har vært inne på tidligere, det trenger jo ikke være de store, spektakulære eventene, bare i dag har jeg kunnet glede meg over (1) å kunne stå opp tidlig i et stille hus, fordi konepone skulle jobbe ettermiddag/kveld og derfor kunne se ungene vel avgårde på skolen. Det har den hyggelige følge-effekten (2) at jeg var først i kaffekøen på Statoil, kunne veksle noen hese ord med Elvis (Romerrikes tredje-blideste person ifølge avstemning i RB) og (3)få et brukbart kønummer i køen til rikshovedstaden. Det er mye verdt å ta turen på 39 minutter istedetfor det dobbelte når alle de andre har stått opp. (4) Det er fint å komme på jobb før alle andre og ha tid til å kikke gjennom avisene, sjekke email, besvare noen elektroniske henvendelser før kolleger og studenter gjør sitt nærvær gjeldende. (5) Det er mye verdt å jobbe med temaer som interesserer, selv om man innser at de ikke nødvendigvis interesserer særlig mange andre mennesker i verden ;-) (Som jeg sa til P idag: det er egentlig ganske nerdete av oss å diskutere disse tingene) [men for all del, det finnes mennesker som finner tilfredsstillelse i å drive grunnforskning på børstemakkens infløkte seksualliv]! (6) Fint å kjenne på at man har en jobb som både tidvis er meget hektisk, men også tidvis gir anledning til faglig fordypning. (7) Tilfredsstillende at studenter kommer og vil ha råd om oppgaveskriving og man føler å kunne hjelpe til (i heldige øyeblikk). (8) Dra hjem etter en full arbeidsdag, men samtidig tidsnok til å rekke ut av byen før køen står i operatunellen og alle de andre flaskehalsene på E6. (9) Komme hjem tidsnok til å frakte F på pianoøving, handle til middag, frakte F på håndball, lage middag, hente fra håndball og spise en god middag som ungene sier de liker ;-) (ingen selvfølge når det er fiskedag) (10) Spise middag etter at dagens utomhus-aktiviteter er gjennomført, mens det ennå er lyst ute (11) Hjelpe et barn med matteleksen og få et "takk for hjelpen" (12) Helt uanstrengt kunne liste mer enn 10 fine småting som gjør at også dette var en fin dag. (13) Utsikten til å se en fin film sammen med konepone når hun snart kommer hjem fra kveldsarbeid.

Fjellvettregel nr 8

"Vend i tide, det er ingen skam å snu." Eller: "Hope is not a planning option". I og med at Rondvassbu åpnet 1 mars, hadde vi et begrunnet håp om at veien fra Mysusæter var brøytet opp til Spranget, og at vi kunne gå på flatene innover mot Rondvassbu. Det var den jo ikke, så da vi hadde gått på armene over halvveis fra Mysusæter til Spranget og vinden så økte fra kuling til storm, bestemte konepone at vi snur. Vi fikk likevel en fin skitur, og lungene mine fikk riktig kjørt seg.

Bildet er tatt 500 m etter at vi snudde, jeg står i le bak en hytte øverst i Tjønnbakken. Nå hadde vinden løyet noe, så i bakgrunnen skimtes Storronden (eller muligens Fremre Illmannhøe?). Der vi snudde var det umulig å se noen av fjellene rundt.

Etter kaffe og varm sjokolade på kafe'en på Mysusæter havnet vi i bassenget og boblebadet på Rondane Spa og høyfjellshotell. Takk til svigers og svoger/svigerinne for den julegaven!

Det vil si at vi har turen inn til Rondvassbu tilgode, så vi må nok komme tilbake.